Rønvikas reneste rompe

Nei, han var ikke helt seg selv, Buster, da han kom inn i går morges. Labb, labb, slikkslikkslikk, labbelabbelabb, slikke slikke slikke, labb labb, slikk..... (en vess plass)

Saken (bokstavlig talt) måtte undersøkes.

Detaljene utelater jeg, men dyret trengte en dusj.

Vi var tre stykker, Storebror, søster og undertegnede. Vel, fire, medregnet Buster. Ved nærmere ettertanke virket han mere som seks-sju stykker, altså fireogtjue propellerende kattelabber med dertil hørende ca 120 klør, desperat spinnende i badekaret.

Buster er jo en stillferdig type, han som jeg. Sist han lagde lyd var da jeg tråkket på han, han har jo samme farge som stuegolvet. Han kom da med et slags "kvekk". Ræmjene han nå presterte lignet noe jeg heldigvis ikke vet hva er - muligens noe fra en annen dimensjon.

Det hadde antagelig vært både enklere og tryggere å bade en grizzlybjørn.

Etter hvert resignerte katta, han bare hang i jerngrepet mitt mens Andreas befridde han for vedhengene. Vet ikke helt hvem av de to som følte seg mest ille til mote. Julia sprang frem og tilbake som en annen operasjonssykepleier etter hansker, saks, intimsåpe, (ja, det var nemlig der, ja) håndkle og plaster.

Til vanlig ser jo Buster ut som en slags staselig ulldott, vi har jo til tider lurt på om det virkelig fantes en katt inni der. Han sprader rundt med stoltheten sin (for hans del er det halen) til værs som en slags rosa sky. Staaaakar, nå var den altså ikke mye staselig, våt, tung og som et slags ror som bare hang etter han, der han endelig ble sluppet ut av håndkleet. Han må nok ha en runde til, stakkar, campinglivet har satt sine spor. (Hybel under campingvogna).

Seansen medførte også et behov for ny rundvask av badet, nye dusjforheng, grundig vask av samtlige tekstiler som befant seg innen en radius på 2 meter, samt mere plaster og pyrisept.

Mission accomplished, gjella-monsen vår har nå Rønvikas reneste rompe.

Dagens beste øyeblikk:

1. Da jeg kom fra nattevakt og (nesten) alle ungene var stått opp og (nesten) klare til gå på skolen
2. Da jeg kom ut fra jobb og oppdaget at jeg ikke hadde fått parkeringsbot selv om jeg hadde parkert skikkelig teit da jeg kom husjende på jobb kvelden før.

Dagens verste øyeblikk:

1. Da jeg innså at det som hang og dinglet bak på Buster ikke kunne forklares anatomisk. Hvis det hadde vært det det egentlig kunne se ut som det var - en del av anatomien - hadde jeg ringt VG og fortalt om verdensrekord i regenerering av celler. Stasen er jo fjerna.
2. Dagen er ikke over enda.

Klarer ikke....

......skrive blogg lengre. Før fikk jeg liksom ikke skrevet nok, måtte jo kutte vekk en hel masse.

Tror det er fordi den der fordypningoppgaven ligger over meg, vi skal til å starte nå.

Åh, som jeg gruer meg. Skal være så GLAD når den e unnagjort. Da skal jeg lese bøker, skjønnlitteratur som jeg pr nå anser som en fallitterklæring å sette meg ned med. Løse kryssord. Gå kurs i akvarellmaling og sånn.

I morra har jeg lovet Andreas å lage wok. Det er det maksimale av kreativitet jeg for tiden er i stand til å utøve. Meg selv har jeg lovet å sette på en maskin med klær før jeg legger meg.

Nei, nå må jeg i gang med siste brannrunde.

....hm... sto det ikke en gulrotkake-bit der ute ?

Hemmelige venner

Sitter og hører på Colbie Caillat..... deilig musikk. Rolig nattevakt, lite folk i avdelingen. Årets siste oppgave er innlevert, sitter bare og blogger og hører på musikk. Ser litt på web-tv.... har faktisk lest litt i en skolebok også. Når jeg kommer hjem - det er søndag - så skal jeg IKKE hale trøtte unger ut av varme senger og husje dem av gårde i sidelengs novembervær.

Vel, klokka 10 skal Julia ut og selge Dagbladet for første gang. Men det er jo frivillig, og litt bedre betalt enn å gå på skolen... Hun hadde egentlig første runden forrige søndag, men da kom det ingen aviser..... Ragnar skal også i gang, han er vervet av søstera, så det blir nok ikke før neste helg.

Næh, må på kjøkkenet og sette på litt kaffe......

*******

Sånn. Jammen fant jeg ikke to småsjokolader i veska også !! ( Stratos..... KOsePOse....)

I går fikk jeg presang fra min Hemmelige Venn. En lydbok av Karin Fossum, og en bitteBITTEliten bok med dikt om kjærlighet. Faktisk så liten at jeg endelig har innsett (...innSETT, ha ha) at jeg nok må ha briller.

En bivirkning med sånne hemmelige venner er jo at hver gang noen sier noe hyggelig til noen, så blir vedkommende straks mistenksom; Ahaaa, henne er det !! Artig å forvirre kollegaene mine med hyggelige utsagn, ser at de straks blir mistenksomme. Så spørs det bare om noen er i stand til å referere fra Julebordet om hvem som har hvilken venn. Mange får nok nye venner i løpet av den kvelden.

Men dit skal ikke jeg, nei. Er ikke muggen i det hele tatt. Jeg unner dem det, ja, det gjør jeg. Selv skal jeg sitte her og blomstre. Alene. Drikke en kopp buljong. Kanskje slå meg løs med makaroni og tomatbiter oppi siden de andre er på Julebord. Aldeles uten selvmedlidenhet skal jeg sitte her. Forresten var det jeg som fikk æren av den nattevakta da vi stillte klokka èn time tilbake, = nattevakt på 11 timer. Artig sak.

Faktisk slapp jeg også unna høstfesten for personalet. Det hadde vært RASENDE festlig.

Huske å kjøpe mere sjokolade.

Så var vi her, da

Ja, det var januar det.

Vips, der var vi tilbake i Bodø igjen. Dvs ungene og jeg. Diverse omstendigheter gjorde det til det smarteste.

Men jeg savner klinikken, kollegene, pasientene, kaffe på signal og - tro det eller ei - kvininga fra malmtogene når de ga-dong-ga-dong-ga-donke-stoppet der nede på linja....

Et år uten vind, flystøy og søndagsåpne kolonialbutikker. Alle tre tingene går fint an å leve uten, men til og med Bodø-vinden og F-16-brølene var merkelig nok savn-bare.

Tvillingene går nå i 8.klasse, lørdager og kanskje søndager selger de Dagbladet. Storebror går første gym, tror han nettopp har innsett at nå må han faktisk gjøre LEKSER. Hurragutten på 7 er akkurat like mye hurragutt som før, bare i større og sterkere utgave. Nå tar han 12 armhevinger, mellombror 25 og storebror.... var det 40 ??? Håper det ikke var mer, frykter å miste all autoritet som mor når de oppdager min ene. Armheving altså. Den foregår ved å strekke hendene over hodet.

Min kjære er snart ferdig med første semester på 2-året, altså snart halvveis. Der avløser den ene innleveringen den andre etter hva jeg forstår, og vel så det.

Grunnen til at jeg nå blogger igjen er at jeg igjen går nattevakt + at jeg ikke har noen oppgaver hengende og dingle over hodet akkurat nå. Leverte årets siste før helga, er ennå euforisk. Da er det bare noen samlinger og så fordypningsoppgaven til våren igjen..... lurer på hvor dypt jeg skal la meg synke.

Oppgavene innebærer stor grad av refleksjon, er snart helt selvlysende. Blir jeg ikke psykiatrisk sykepleier så blir jeg i alle fall psykopatisk eller kanskje aller helst psykotisk sykepleier.

Skrivesperre

Mye morsommere å skrive blogg enn å skrive gruppe-oppgave. Skrivesperre har jeg hørt om, men jeg har aldri vært så sikker på at jeg har det som jeg er nå. Tall-løse ganger har jeg sittet foran pc`n og bare stirret. Sjekket eposten, sjekket hytte-salg-sidene, frekventert face-book, hamret på MSN, lest nyheter, cruiset på nett-sjapper..... alt unntatt å SKRIVE LURE TING I GRUPPEOPPGAVEN.

Men nå nettopp klarte jeg å kreste ned noen linjer.

Er så stolt.

Hadde jeg enda gjort nyttige ting isteden. Men klarer nesten ikke sette på kaffen, jeg må jo skrive oppgave. Jeg skulle ha vasket klær, men det har jeg jo ikke tid til må jo skr... Dermed blir ingenting annet fornuftig gjort heller. Og så har jeg derfor ikke fred i hodet til å skrive oppgave, det er jo så mye annet som skulle vært gjort.

Snakker om ond sirkel.

Det vil si, kaffen får jeg satt på uansett.

Omsorgsfilosofi

Med Julia på lekedilla, Andreas på Badeland, Jørgen hos ho Mor, Johnny i Narvik og Andreas i Tyskland sitter jeg på Høgskolen og prøver å skrive om omsorgsfilosofi.

Bare innledningen er jo en grunn til refleksjon rundt omsorg i praksis. Eller kanskje mangel på sådan.

Fredag skal denne hjemmeoppgaven være innlevert. Resten av gruppa sitter i Narvik, takk og lov for MSN, den har jaggu meg sine fordeler.

Vi er dyktig leie av Kari Martinsen nå i alle fall. Trodde jeg var ferdig med henne på grunnutdanninga, men neida, kjenner hennes nestkjærlige hånd krafsende i nakken.

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn ond av så mye godhet.

Passer jeg som sykepleier ?

Kanskje jeg heller skulle blitt telfonselger.

Høst

Dårlig tid og mye nytt = tiltak å oppdatere bloggen.

Lynversjon:

Kom til Narvik i slutten av juli. Tvillingene måtte nesten skyves ut ytterdøra første skoledag, mens Jørgen var i skolegården før mora hadde fått på seg skoene.

Alle har blitt godt mottatt, flakser rundt med kompiser og kompisiner (hurra, nytt ord !). Julia har begynt på turn, hun og en venninne som heter Anna går der sammen. Vi har valgt fellesbetegnelsen FNISEKOMPANIET på de to.

Ragnar har stående tilbud om å begynne i Mjølner, men han har vært en del plaget med et kne en stund. Vi har blitt enige om å avvente littegrann. Han har etterhvert fått mange venner han også, men han savner ennå dem i Bodø.

Det ser i alle fall ut som at de har havnet i en trivelig klasse, med dyktige lærere.

Jørgen begynte jo i første klasse her nå, han trives godt både på skole og SFO. Det er stort sett de samme voksne som jobber der, og SFO-lokalene er de samme som skolelokalene. Jeg jobber jo skift, så ofte kan han jo komme rett hjem når skoledagen er over. Skoleveien er på ca 20 meter og det farligste ungene passerer er duploklossene på ganggolvet. (Men de er vonde å trå på skal jeg si deg !)

Det tar vel en fem - ti minutters tid ned til sentrum, fem minutter opp til flotte friluftsområder. I det hele tatt er det gjort mye bra for turgåere. Her kryr av benker og gapahuker, men skiltingen er ikke så bra som i Bodø-marka.

Så har vi bo-fasilitetene våre. Fem mennesker på 60 kvadrat gir trening i konflikthåndtering. Vår livsstil som tingsamlere har måttet vike, vi har nesten ikke noen ting her. I alle fall ikke sammenlignet med tidligere.

Johnny har fullt opp å gjøre med skolearbeidet, de går fryktelig fort frem. Foreløpig klorer han seg fast.

Undertegnede jobber jo i halv stilling og går på skole (det ble jo videreutd. i psykisk helsearbeid jeg landet på) innimellom. Neste samling er uke 42, gleder meg til det. Det er jo inspirerende bare det å være der ut på høyskolen, alt er så nytt og fint. Trivelig gruppe har jeg havnet på også. Vi holder nå på med en oppgave som skal leveres inn den 12. oktober. Skal bli godt å få det gjort, det henger veldig over oss. Nå har jeg fri helt til neste fredag, så det må vel bli ei råd. Ungene og jeg kjører til Bodø nå til / i helga. Johnny kommer etter neste helg, de har ikke høstferie. Håper det ikke blir snø, jeg er en pingle på vinterføre.

Vi har det fint på alle måter, men jeg savner Andreas fryktelig. Nå er jeg jo vel vant med at han er borte i fra meg, så jeg hadde faktisk ikke trodd at det skulle føles så hult som det gjør nå. Heldigvis er jeg jo ofte i Bodø, så da får vi nå revet litt kjeft. Håper å få han på besøk en tur i løpet av høsten. Nå til helga blir han jo sammen med oss i Gjerdåsveien, men mandag reiser han på tur med "Hvite Busser" og blir borte hele høstferieuka. Det blir nok en minnerik tur for han, både på godt og vondt.

Så har det skjedd triste ting i høst også. Vi mistet onkel Tommy, hvem kunne ane at det var siste gang vi traff han, den søndagskaffen hos ho Tante. En hel vegg på Solhaug er borte. Sjokket var jo mindre da vi mistet Reidun, hun hadde jo vært syk lenge. Men det er sikkert, det vil bli rart å komme til Bleik neste gang.